På vegne av vår syke mor

Vi er forskere ansatt i et uavhengig forskningsinstitutt, noe som betyr at vi må selv bidra til å skaffe finansieringen som betaler lønna vår. I praksis betyr dette å skrive søknader til Norges forskningsråd og EUs 7ende rammeprogram. Når vi søker på forskningsrådets ulysninger i VERDIKT-programmet, konkurrerer vi med andre norske forskningsinstittutter som Norsk Regnesentral og Christian Michelsens Institutt, men også mot alle norske universiteter og høgskoler. Når det gjelder sistnevnte, er det noe som skurrer.

Ikke et ondt ord om stipendiater – noen av de beste vennene mine er doktorgradsstipendiater. MEN. Det forekommer meg at når universiteter skriver prosjektsøknader, fokuserer de veldig på kompetansen og publikasjonslisten til professorene som er listet opp, men når alt kommer til alt, og arbeidet skal gjøres, settes dette bort til mer eller mindre ferske stipendiater. Er dette i tråd med hensikten til Forskningsrådet?

Et typisk forskningsrådsprosjekt kan vare 3-4 år, med en økonomisk ramme på rundt 10 millioner kroner, og minimum 1 doktorgradsstipendiat. I SINTEF vil et slikt prosjekt styres av an aktiv prosjektleder (som også deltar i det tekniske prosjektarbeidet), pluss en eller flere forskere. En stipendiat koster rundt 850 000 i året, noe som betyr at man teoretisk kunne bruke mesteparten av pengene på 3 fulltids-stipendiater. Jeg vil imidlertid hevde at dette gir betydelig dårligere fokus enn prosjekt bemannet med forskere; stipendiater vil vanligvis utvikle seg i forskjellige retninger, og det ligger i kortene at de ikke kan jobbe helt med de samme tingene (det tar seg antakelig dårlig ut med tre avhandlinger som er helt identiske…)

Forskningsrådet må derfor bestemme seg – ønsker de gode, sammenhengende, profesjonelt ledede forskningsprosjekter, eller ønsker de prosjekter bestående av løst sammensatte grupper av stipendiater? Hvis det er det sistnevnte som gjelder, burde de gjøre om på søknadsprosessen, og heller utlyse flere doktorgradsstipend, slik at vi som jobber i instituttsektoren slipper å kaste bort tiden med å skrive søknader som bare går rett i makulatoren.

Illustrasjonsfoto ved Flickr-bruker MishioCreative Commons Licence With Attibution