Cybersecurity forskningsgruppe
Programvaresikkerhet handler om sikker funksjonalitet snarere enn sikkerhetsfunksjonalitet, dvs. å lage programvare slik at den oppfører seg som forventet også når den utsettes for angrep. Det finnes en lang rekke anbefalte aktiviteter som kan bidra til å nærme seg dette målet, men hvor skal man begynne? Etter fem års forskning på dette temaet har vi et forslag til ni steg som kan representere en slik begynnelse.
Ravi Borgaonkar har skrevet et engelsk blogginnlegg om hacking av 5G nettverksinfrastruktur, samt referat fra høstens 5G hackaton – les det her:
Dagens tekst er hentet fra kapittel 1 i Cryptography and Network Security.
Kryptografiske algoritmer og protokoller kan deles inn i fire hovedområder:
I høst skal jeg forelese faget “Sikkerhet og sårbarhet i nettverk” ved Universitetet i Stavanger. Kurset er basert på William Stallings’ velkjente bok (se illustrasjon), som jeg har brukt i tidligere kurs – men det var noen utgaver siden…
Som et ledd i mine egne forberedelser, skal jeg prøve å skrive noen korte sammendrag av hver forelesning her på bloggen – håper det kan være av interesse for noen.
Norge er i dag fullstendig avhengig av IKT. For at våre IKT-systemer skal fungere er det nødvendig at de er både beskyttet (sikre) og at de fungerer (robuste). Selv om disse to aspektene er like viktige så er de fleste av oss i praksis opptatt av kun det ene eller det andre. 
Sikkerhetsfolk tenderer til å fokusere på hvordan unngå at sårbarheter kan utnyttes for å angripe et system, og ignorerer ofte andre aspekter som responstid, oppetid og effekten av fysiske feil som kan oppstå i underliggende infrastruktur. Pålitelighetsfolk tenderer til å bara se på tilfeldige feil som oppstår i programvare og maskinvare, og ignorerer dermed konsekvenser av angrep og ondsinnede handlinger.
Programvare blir stadig viktigere for alle deler av samfunnet, og det er økende bevissthet om at det er viktig med kvalitet og sikkerhet også i programvare. Sikkerhetsfeil i programvare er roten til mange av sikkerhetsutfordringene man opplever. Det har skjedd mye på programvaresikkerhetsområdet de siste årene, og det har dukket opp mange nye rammeverk og metoder man kan benytte for ulike deler av utviklingsprosessen. Det er bra. Samtidig kan det være nyttig også å se tilbake, for å gjenoppdage noe av det som har formet dette arbeidet og som har stått seg over flere år. I anledning av at vi i disse dager starter opp et nytt forskningsprosjekt innen programvaresikkerhet, gir vi en kort oversikt over 10 prinsipper for programvaresikkerhet, hentet fra en bok som har betydd mye for området, nemlig Viega og McGraws bok “Building Secure Software” fra 2001.
I vår serie om innebygd målbar sikkerhet og BSIMM er vi nå kommet til Standards and Requirements, eller Standarder og krav.
Hovedmålet for praksisen “Standarder og krav” er å lage retningslinjer for alle interessenter. Ledere og programvaresikkerhetsgruppen (SSG) må dokumentere programvaresikkerhetsvalg, og formidle dette materialet til alle som er involvert i livssyklusen for sikker programvareutvikling (SSDL), inkludert eksterne aktører.
Cyber-forsikring er i ferd med å bli et aktuelt produkt på det nordiske markedet, etter å ha vært tilbudt av utenlandske aktører en tid – særlig i USA. Men hvordan vurderer man om forsikring er noe som passer for sin virksomhet?
For et par år siden ble vi spurt hva vi trodde de største utfordringene når det gjelder informasjonssikkerhet i kraftbransjen var. Nylig hentet vi svaret fram igjen, og vi må medgi at det meste av det vi sa fortsatt står ved lag.
Ingen skytjeneste kan ses på som en isolert øy; skytjenester befinner seg i et økosystem hvor alle delene interagerer og er avhengige av hverandre. Utfordringene for ansvarlighet (accountability) i nettskyen henger delvis sammen med de komplekse leverandørkjedene i dette økosystemet, hvor Software-as-a-Service (SaaS) applikasjonen som brukeren forholder seg til kan være basert på en annen leverandørs Platform-as-a-Service (PaaS) løsning, som igjen kjører på nok en annen leverandørs Infrastructure-as-a-Service (IaaS) variant. Et veldig enkelt eksempel på dette er DropBox, som faktisk er implementert ved hjelp av Amazon Web Services.
Vi har fryktet det og noen har sikkert forventet det også, men likevel er det lett å bli forbauset over omfanget av overvåking amerikanske myndigheter nå utfører. Med PRISM-prosjektet sitt, har NSA hatt tilsynelatende full tilgang til data fra alle store tjenesteleverandører i USA, inkludert Facebook, Google, Yahoo og Apple. Dette har foregått uavhengig av personvernerklæringer, personverninnstillinger, europeisk og norsk personvernlovgiving og internasjonale avtaler om personvern. Hvis ingen av disse tiltakene kan beskytte oss, er personvern da å betrakte som en illusjon?
I dag er alle virksomheter mer eller mindre på nett, og er dermed utsatt for et bredt trusselbilde og mange generelle angrep mot sine systemer. Vi er vant til en mengde feilsituasjoner på IT-systemene våre, og at ansatte bruker systemene forskjellig. I dette bildet kan det være vanskelig å skille eventuelle “farlige” angrep fra de mer eller mindre dagligdagse angrep og feilsituasjoner.
Du har sikkert sett det. Artiklene som forteller deg hvordan du sikrer informasjonen din på Facebook, eller personverninnstillinger du bør vite om. Men gir det mening å snakke om personvern på Facebook? Hvor god kontroll har du egentlig?
I en kronikk i Computerworld nylig tok Ahlert Hysing for seg testing – eller hvor mangelfull testing ofte har vært i forskjellige sammenhenger hvor man skal rulle ut nye systemer. Helt på slutten av kronikken drar han fram at “App-er på smarttelefoner er en ny utfordring, ikke bare må de være robuste. De må sikres. Penetrasjonstest blir nødvendig.“
Dersom du trenger garantier for en nett-tjeneste, for eksempel relatert til oppetid, pris, sikkerhet og personvern, er du avhengig av at dette blir spesifisert i en eller annen form for avtale eller kontrakt. Dette blir som regel betegnet som Service Level Agreements (SLAer) på nynorsk, og er spesielt i vinden for nettskytjenester der vi overlater ansvaret for verdifulle data til noen vi egentlig ikke har så mye forhold til (se tidligere innlegg om Ansvarlighet i skyen).
En av de nyere retningene innenfor safety-feltet er såkalt resilience engineering. Tradisjonell safety har, naturlig nok, vært mest opptatt av å redusere uønskede hendelser og ulykker. Resilience, derimot, innebærer et mye større fokus på alt som faktisk går bra. Filosofien er at man kan lære mye av nesten-ulykker og små-uhell. De viser minst like godt hvordan en organisasjon er i stand til å håndtere forstyrrelser og uventede endringer. Det er dessuten mange flere slike enn det er katastrofale ulykker. Resilience-tankegangen er svært spennende ut ifra et IT-sikkerhetsperspektiv også, det er helt klart prinsipper og praksis som kan overføres til IT-sikkerhetsverdenen.
Håndtering av informasjonssikkerhetshendelser blir ofte sett på primært som en teknisk øvelse: Maskiner har blitt infisert, systemer er nede, eller man oppdager mistenkelig aktivitet i nettet – og nå må maskiner oppdateres, brannmurkonfigurasjoner sjekkes, osv. Det tekniske arbeidet som gjøres for å få kontroll over situasjonen er selvfølgelig helt nødvendig. Flere studier peker imidlertid på kommunikasjon og samarbeid som en nøkkel til å oppnå effektiv håndtering av hendelser i et langsiktig perspektiv.
Risiko er noe vi forholder oss til, vurderer og godtar hele tiden. De fleste av oss er klar over at det er en viss risiko ved å fly, kjøre bil og i den senere tid også å sykle (spesielt der det samtidig også kjøres bil). Når vi likevel velger å gjøre det, så er det fordi vi aksepterer risikoen. Ikke nødvendigvis etter en grundig vurdering. Ofte er vi så vant til risikoen at vi bare godtar den uten videre. Andre ganger er nytten så stor at risikoen fremstår som liten. Når vi snakker om IT og internett later det til at risikoen i mindre grad er et tema i det hele. Folk ser ut til å stilltiende akseptere den omstendelige, dyre og lite effektive flyplassikkerheten. Samtidig avfeies enhver formaning om å unngå e-post som medium for sensitiv informasjon, eller å være forsiktig med hva man deler i sosiale medier. Og her er vi ved kjernen av det som forårsaker informasjonssikkerhetseksperters konstante hodepine: Hvorfor er det ingen som ser at dette er farlig?
Da er Norsk Informasjonssikkerhetsforums høstkonferanse over for denne gang. SINTEFs delegasjon besto av Jostein og Maria som begge holdt foredrag. Det er tre punkter som slår meg etter å ha følt på inntrykkene fra konferansen:
• Så mye god sikkerhetskompetanse som finnes her til lands! Både foredragsholdere og samtalepartnere viser en svært god innsikt i fagfeltet.
• Så bra og viktig at noen tar initiativet til å samle fagfeller. Vi har 
alle ekspertise på ulike områder. Slike fora for å dele kunnskap bringer fagfeltet framover.
• Alle sikkerhetseksperter har en kommunikasjonsutfordring
Endelig! Nå trenger du ikke kunne noentingsomhelst om data for å utføre et målrettet cyberangrep! Du har kanskje hørt om Software-as-a-Service (SaaS) og Platform-as-a-service (PaaS)? Gjør deg klar for Malware-as-a-Service, som lar deg utføre fjernstyring av andres PCer, via et webgrensesnitt som annenhver bestemor kan forstå. Og prisen er kun $15 for fem ofre, $25 for det dobbelte antallet, osv.